Høsten i bigården - biene gjør seg klare for vinteren.

Når sommeren går mot slutten og dagene blir kortere, endrer livet i bigården karakter. Den intense aktiviteten fra sommermånedene avtar gradvis, blomstene blir færre og biene begynner på forberedelsene til årets kanskje største utfordring: vinteren.

For birøkteren er høsten samtidig en viktig periode. Honningen skal høstes, bifolkene skal kontrolleres og kubene må gjøres klare for månedene som kommer. Arbeidet som gjøres nå har stor betydning for hvordan biene klarer vinteren – og hvor sterke samfunnene er når våren igjen kommer.

Sommeren avsluttes – lyngen blomstrer

Mens mye av sommerens blomstring er over, gjenstår fortsatt et av årets viktigste trekk: røsslyngen. Når lyngen blomstrer på sensommeren, flyttes noen av kubene våre til Finnemarka, der store områder med røsslyng gir biene mulighet til å samle nektar.

Lynghonning er ganske annerledes enn sommerhonningen. Den har en kraftigere og mer aromatisk smak, mørkere farge og en karakteristisk konsistens. Også for birøkteren oppfører den seg annerledes. Lynghonningen er tyktflytende og geleaktig og lar seg ikke uten videre slynge ut av tavlene på samme måte som vanlig sommerhonning. Før slynging må den derfor bearbeides slik at honningen løsner fra cellene.

Som med all honning er resultatet helt avhengig av naturen. God blomstring betyr ikke nødvendigvis godt trekk. Temperatur, vind, nedbør og fuktighet påvirker hvor mye nektar plantene produserer og hvor godt biene kan utnytte den.

Fra titusenvis av bier til en vinterklynge

Utover høsten skjer det store forandringer inne i kuben. Dronningen reduserer eggleggingen, og etter hvert som færre nye bier kommer til, begynner bifolket å krympe.

Samtidig fødes noen av årets aller viktigste bier: vinterbiene. Sommerens arbeidsbier lever normalt bare noen få uker, mens vinterbiene skal leve i mange måneder. Det er de som skal holde samfunnet i live gjennom vinteren og sørge for at det fortsatt finnes en sterk arbeidsstyrke når dronningen begynner å legge egg igjen mot våren.

Et bifolk som på sommeren kan bestå av mange titusen bier, går derfor vinteren i møte som et langt mindre samfunn.

Honningen høstes

Når det siste trekket er over, tas årets siste honning inn. Tavlene hentes fra kubene og honningen slynges, siles og klargjøres.

Noe tappes som flytende honning, mens andre honningtyper røres. Ved å styre krystalliseringen får vi en finkornet og myk honning som er enkel å smøre på brødskiva.

Dette er også tiden da vi for alvor får fasiten på årets honningsesong. Noen kuber kan ha produsert imponerende mengder, mens andre har samlet langt mindre – selv om de står bare noen meter fra hverandre. To tilsynelatende like bifolk kan utvikle seg svært forskjellig gjennom en sommer.

Det er noe av det fascinerende med birøkt: Man kan forsøke å legge forholdene best mulig til rette, men biene og naturen har alltid det siste ordet.

Nå handler det om vinteren

Når honningen er tatt fra kubene, må biene få nye matreserver. I naturen ville de overvintret på honningen de har samlet gjennom sommeren. Når birøkteren høster denne, erstattes den derfor med vinterfôr.

Gjennom sensommeren og høsten får biene sukkersirup som de lagrer i tavlene. Målet er at hvert bifolk skal ha tilstrekkelige reserver til å klare seg helt frem til våren.

Samtidig vurderes styrken på samfunnene. Et lite og svakt bifolk kan få problemer med å holde varmen gjennom vinteren. I enkelte tilfeller kan det derfor være bedre å slå et svakt samfunn sammen med et sterkere enn å forsøke å overvintre det alene.

En viktig kamp mot varroamidden

Høsten handler ikke bare om mat. Det er også en viktig tid for arbeidet med bienes helse.

En av de største utfordringene i moderne birøkt er varroamidden. Den lever på biene og formerer seg i yngelcellene, og kan både svekke biene og bidra til spredning av virus. Dersom mengden midd blir for stor, kan et helt bifolk i verste fall gå tapt.

Derfor inngår kontroll og behandling mot varroa som en viktig del av arbeidet med å gjøre bifolkene klare for vinteren. Målet er at vinterbiene skal være så friske og sterke som mulig når kulden kommer.

Når roen senker seg over bigården

Etter hvert blir det stadig stillere foran kubene. På varme høstdager kan biene fortsatt være ute og fly, men aktiviteten avtar i takt med temperaturen.

Når det blir kaldt nok, samler biene seg i en tett vinterklynge inne i kuben. De går ikke i dvale. I stedet sitter de tett sammen og produserer varme ved hjelp av musklene sine. Gjennom vinteren beveger klyngen seg sakte over tavlene og bruker av matlageret de samlet og fikk tilført på høsten.

For birøkteren er den mest arbeidsintensive delen av sesongen dermed over. Nå gjenstår det først og fremst å sørge for at kubene står trygt, har god ventilasjon og får være mest mulig i fred.

Så begynner ventetiden.

For selv om bigården kan se nesten livløs ut en kald høstdag, sitter tusenvis av bier inne i hver kube og holder samfunnet i gang. Der skal de leve gjennom mørket og kulden helt til sola igjen begynner å varme – og de første biene på ny kan fly ut av kuben.

Da starter hele syklusen på nytt.